Folk flest tenker gjerne på jordhytter med verken innlagt vann eller strøm, skumle dyr og innfødte monstre (les: edderkopper og malariamygg) ett eller annet sted langt ute i bushen i Afrika når de hører ordet misjonær. Iallefall så gjorde jeg det da jeg var yngre. Jeg trodde til og med at misjonærer var kjedelige mennesker som levde kjedelige og noe ensformige liv, langt unna all form for sivilisasjon og vestlige bekvemmeligheter. Aldri her i verden om jeg skulle bli misjonær! Jeg skulle bli interiørarkitekt. Skape meg et navn og tjene masse penger. Bo i et land med ufarlige edderkopper.. (For det skal sies at min frykt for edderkopper er hinsides latterlig)
Så feil kan man altså ta!
I 2002 var jeg med min kjære bestefar og jobben hans på en hjelpesending til Litauen og Latvia. Vi leverte klær, leker og penger til forskjellige barnehjem og gatebarnsentre. Og det var vel da at drømmen om å kunne holde på med den typen arbeid ble født. Vi var på barnehjem for barn som tidligere (og i en viss grad, fortsatt) var usynlige og offentlig uønskede barn. Barnehjemmene var bygget langt inni skogen i ingenmannsland, slik at barna ikke skulle bli sett og hørt. Jeg så, hørte og opplevde mye på den turen, som i stor grad endret måten jeg så på livet på. Men at jeg skulle kunne leve mitt liv for andre var da ikke mulig? Hva hadde vel jeg å bidra med? Så i mange år ble det med den lille drømmen, og jeg slo meg til ro med at det var da i det minste en fin drøm å ha, om ikke annet..
Helt fram til jeg begynte på FBO i fjor, så var dette en jobb og et liv som det var bra at Gud hadde utrustet andre for. Men mye skjedde med meg i løpet av det året på FBO. Tanken på å reise fra alle kjente og kjære her hjemme i trygge norge, var en skummel og litt uønsket tanke. På begynnelsen av året ba jeg mye over det, før jeg bestemte meg for å gi det til Gud. Slutte å tenke på det, og heller konsentrere meg om den fantastiske undervisningen. Og for en periode så tenkte jeg ikke på det i det heletatt. Det var som om det aldri hadde eksistert slike tanker eller drømmer i mitt "uskyldige" lille hode. Men da vi (FBO gjengen) kom hjem fra våre to uker med luksus-misjonær-liv på Filippinene, var det ingen tvil lenger. Det var dette jeg skulle gjøre med livet mitt. Hvor, når eller med hvem vet jeg ikke enda, men jeg vet at når tiden er inne så sender Gud meg til det stedet som trenger meg og mitt gatebarnsenter mest.
Så, tilbake til hele det derre hvordan og hvor en er misjonær greiene... Når man skal åpne gatebarnsenter, så er ikke nødvendigvis "O store no man's land bushen" det best egnede stedet.
Til dere, mine kjære bekymrede venner og familiemedlemmer, vil jeg derfor si at dere kan ta det helt med ro. Edderkopper finnes det over alt, men jeg har ingen planer om å flytte frivillig til edderkoppenes naturlige jaktmarker. For hvor er vel logikken i det? Når jeg ikke engang klarer å overvinne frykten over mamma og pappa sin kjeller... Sist jeg var der nede trengte jeg hjelp til å komme meg opp igjen, da jeg, etter et møte med selveste King Kopp, sto stiv av skrekk. Nå er dette vel og merke flere år siden, og jeg har tatt en og annen edderkopp av dage etter den tid. Men jeg får fortsatt pustebesvær og hjerteklapp hver gang en av disse blodtørstige monstrene sniker seg innenfor min intimgrense. En ting er å ha en av de norske, heller ufarlige typene som knasker på en. Det kan jeg overleve, men når det kommer en mystisk fremmed "bushman" å setter tenna i deg, så kan du jo faktisk risikere å stryke med på ordentlig.
Så i første omgang lar jeg spiderland (les: bushen, eller visa versa) være i fred og ro, og finner meg et like bra misjonsmål av en litt mer sivilisert standard. Nå er det ikke først og fremst på grunn av edderkopper at jeg ikke vil langt ut i bushen, for vi har jo alt blitt enige om at disse åttebente skapningene finnes i alle kriker og kroker. Jeg trur bare rett og slett ikke at det er ødemarka som roper på meg... Jeg utelukker heller ikke det å reise til Afrika, for det finnes jo både små og store byer der som desverre flyter over av gatebarn. Men som sagt, om jeg ender opp i Japan, Kenya, Filippinene, Sør-Afrika, Litauen, eller et annet sted, vet jeg ikke i skrivende stund.
Men jeg lover dere at så fort jeg vet hvor jeg havner, så skal jeg gi beskjed.
Untill then, God bless!
