Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Nå som min kjære Facebook profil har tatt selvmord, kan jeg bruke av min "facebooktid" (som det pinlig nok ble litt mye av etter at jeg ble arbeidsledig) til å skrive blogg. Tanken var da å skive litt om dagens nedturer og oppturer også, ikke bare dype og personlige tanker, meninger og følelser. ;P

I dag brukte Nath og jeg godt over en time på veien hjem fra barnehagen, jeg tror faktisk det ble så mye som 1 1/2 time. Dette er en strekning jeg alene bruker maks 15 min. på når jeg går vanlig, men godt over 1 time er da altså ikke uvanlig for en utslitt barnehagegutt på vei hjem. Mye av denne tiden går med til å sette seg ned å surve, for så å reise seg opp, gå to skritt kun for å sette seg ned igjen. (Om de to skrittene han forflytter seg er fremover eller bakover, varierer alt etter hvilket humør han er i ved den aktuelle forflyttingen..) Heldigvis så blir det også en del leking på turen. Og andre ganger (som i dag) blir jeg bedt om å gå i forveien, slik at han kan gå litt alene og føle seg som en stor gutt. Det skal sies at dette da foregår på den delen av hjemveien der det ikke er bilvei, for dere som ble litt engstelige av forrige setning. Han gir meg da streng beskjed om at jeg skal gå slik at han ikke ser meg, før han begynner å gå. Og siden han ikke sier noe om at jeg ikke skal kunne se han, passer jeg godt på å alltid ha oversikt over hvor han er. Engstelig småbarnsmor som jeg er. Om han er sur og grinete før denne lille soloturen, slik han var i dag, så blir han alltid i godt humør etter å ha gått litt alene. Resten av ferden bestod av fantastisk leking i form av bær-baseball, mamma-karusell, hide and seek og til slutt en butikktur som desverre har for vane å snu humøret igjen. Nath kan ikke få blader, leker og godteri hver gan vi er i butikken, samme hvor høyt jeg elsker han (eller kanskje nettopp fordi jeg elsker han), men dette har han litt vanskelig å forstå. Så butikkturer er som regel en lang og smertefull opplevelse, som ender opp med at jeg må streve litt for å få han i godt nok humør til at vi kommer oss hjem før melka blir like sur som gutten. Dette er heldigvis ikke et problem på vinteren, da det er kaldere ute enn i kjøleskapet.

Vel hjemme (etter ca 1 1/2 time) er klokka blitt 17:40. Middags kveldsen blir laget i hui og hast mens krabaten finner fram en film han vil se. Vi (det vil si; jeg) har bestemt at tv-kanaler ikke hører hjemme hos oss før Nath er skolegutt, så onsdager, fredager og lørdager er filmkveld. Jeg har erfart at det er lettere å få slått av når filmen er ferdig enn å få slått av når det kommer et nytt program etter det som akkurat var.. Så for husefreden valgte jeg å la mitt kjære kveldsselskap fare like ved juletider i 2008. Det går ikke alltid like smertefritt for seg, men som oftest så er han inneforstått med at; en film, and that's it. I dag gikk det veldig greit, og etter tannpuss, vask og dagens lille fotbad, hadde vi normal leggetid innenfor rekkevidde. Etter å ha ligget i sengen å pratet litt om dagen, så betror lillegutt seg til meg: Mamma, en av guttene i barnehagen sa at vi skulle ta på tissen til hverandre i dag. Han fortalte meg så hvor ekkelt han syntes det var at han hadde sagt noe slik, og at han ikke ville i barnehagen i morgen. Jeg prøvde å trøste skatten min som best jeg kunne, og forsikret han om at det var bra han ikke lot noen gjøre noe mot han som han ikke ville. Skal bli spennende å se hvordan det blir "behandlet" i barnehagen etter at jeg har tatt det opp på foreldresamtalen i morra.. Dersom det skjer flere ganger så blir jeg jo nødt til å ta det opp med foreldrene til han gutten det gjelder, selv. Synes hele greia er veldig ekkel, og synes veldig synd på Nath som tok det så tungt. Samtidig så kan jeg ikke hjelpe for at jeg blir litt bekymra for han gutten.. Hva er det som ligger bak? Håper det er noe han har sett eller hørt, og ikke noe han har opplevd selv.

Vel, etter den samtalen så la Nath seg ned for å sove. Det vil si, jeg trodde han la seg ned for å sove. Så fort jeg var kommet ned hørte jeg tass tass tass fra oppe på rommet hans, etterfulgt av: Mamma, jeg vil ikke sove for jeg er ikke trøtt. Jeg er tørst, jeg vil leke, jeg er redd, jeg er varm, nei kald... Etter å ha sjekket at ikke noe av dette egentlig stemte, gav jeg han beskjed om å legge seg igjen, og at jeg ikke kom til å svare neste gang siden han skulle sove. Dette ble, som normalt, etterfulgt av kraftig ommøblering på rommet samt en hurtiggravd tunell til Kina, før han sovnet på vei ned på puta.

Nå sitter jeg her å hører på naboens black metal, ispedd de mest grusomme vræl av beboerne selv. Dagens kveldsbønn er atter en gang: Nye naboer i 3g takk, AMEN!

Med hjertet i hånden.

I en alder av 25 år og med 5 1/2 år som alenemor bak meg, har jeg kommet til det punktet at jeg ønsker å finne meg en å dele livet med. Men den tragiske sannheten er at jeg ikke tør å satse. Ikke bare på grunn av at jeg er redd for å bli avvist, men også på grunn av at det ikke lenger bare er mitt eget hjerte jeg satser, men Nath's også.

Mer eller mindre med viten og vilje har jeg plassert meg på utsiden av butikkvinduet. For redd til å gå inn, det koster for mye. En ting er at mitt eget hjerte står i fare for å bli knust, det kan jeg saktens leve med. Værre er det med Nath, som i flere år har hatt "en pappa" øverst på ønskelista. Situasjoner der dette har blitt pinlig ytret (pinlig for meg og det uheldige offeret) kan nevnes i fleng. En av disse mange hendelsene skiller seg imidlertid ut ifra de andre:

Jeg husker ikke nøyaktig når det var, men det var rundt juletider
i 2008. Det var seint på eftan og poden og jeg satt på t-banen på
vei hjem til Røa. (Vi bodde i Oslo på den tiden) Rett over
midtgangen for oss og vendt mot oss, satt det en liten spjæling
som knapt nok var gammel nok til å bære gardeuniformen sin.
Gutten (mitt skjønne avkom, ikke gardehvalpen) var sliten etter
en lang dag, og satt og svevde mellom drømmeland og virkelig-
heten, i en overraskende stille men full t-banevogn. Et av de
fantastiske "hylene" fra de gode gamle røde vognene gjorde med
ett gutten lys våken. Forfjamset tittet han litt rundt seg, før han
utbrøt med overdreven høy røst: Mamma! En SÅNN pappa
ønsker jeg meg til jul! Den lubne lille fingeren var rettet mot
gardegutten på den andre siden av midtgangen, som for
anledningen var tomatrød i toppen. Hele seansen hadde vakt
latter og småprat blandt medpassasjerene, noe som ikke gjorde
situasjonen noe mer spiselig hverken for hr. Gardegutt eller meg.
De to eldre damene bak meg hadde iallefall et noe uvanlig
gaveønske å prate om resten av turen, mens jeg selv brukte de
resterende 15 min. av turen på å forklare Nath hvorfor han ikke
kunne få en pappa i julegave.

Nå er det ikke slik at jeg ikke ønsker å gi Nath en pappa, for all del, men for å sitere Jude Law i The Holiday, (fritt oversatt fra hukommelsen) så er det nok en mulighet for at jeg er redd for hvordan et annet menneske (les: en mann) kan påvirke det jeg og Nath har sammen, og hvordan vi kommer oss fra en dag til den neste. Vi har våre faste rutiner og holdepunkter som får dagene til å fungere, men det ville absolutt ikke være umulig å gjøre plass for en voksen til, av det mannlige kjønn. Det jeg er redd for er hva som vil skje dersom det skulle skjære seg. Spør du meg så er det vanskelig nok å skulle forklare for Nath hvorfor den biologiske faren hans ikke ville ha noe med oss å gjøre, uten at han skal føle seg avvist og tro at det er han det er no galt med. Så hva gjør jeg da hvis det kommer en til som stikker?

...

Her stopper jeg meg selv før jeg blir ennå mer personlig og utleverer hjertet mitt i det offentlige rom. Jeg konkluderer med at jeg kommer nok aldri til å tørre å ta initiativet når det kommer til kjærligheten, men jeg gir det til Gud (iallefall forsøker) og lar det som skjer, skje. Og mens jeg venter på ei hand å holde i, så nyter jeg det faktum at livet er nå, og Nath er det beste som noensinne har hendt meg. :D