Barnehageliv...

Jadda... Det var den barnehagen til Nathaniel da.. Trur jeg har litt problemer med den egentlig. Men jeg kan vel forsåvidt si at heldigvis er problemet 'positivt'.. I den grad jeg kan kalle en heitrandes forb... unge, positivt. (vel og merke ikke sinna hver dag) Han vil altså ikke hjem når jeg kommer å henter han!! Godt at han trives altså, det står ikke på det, men han kunne kanskje ha trivdes litt mindre..? Ikke mye, men bare nok til at det gikk ann å få han med hjem, uten å (av og til, men alikevel for ofte) sitte igjen med følelsen av å ha knust yndlingsleiken rett for øya på'n. Har ikke problemer med å stå i bru han, bare han blir sinna nok.

Vanligvis går hentinga slik: Jeg kommer inn døra, og finner vanligvis en storfornøyd unge som er midt i noe. Han ser meg, (dette er en gutt som kan det å styre sin begeistring) sier av og til et halvbegeistra; mamma, for så å fortsette med det han holdt på med. Men som oftest så kommer han også bort til meg for å vise meg noe, for så å begynne med noe annet. Tia går, og de andre som blir henta, møter foreldra sine med stor begeistring og varme klemmer. Men jeg får ikke klem. Vel, hender av og til at jeg får en av søte lille Elin, men også her kan Nathaniel det med å styre seg. Han er en 'behersket ung mann'.. Det blir derfor satt veeeldig pris på de gangene jeg faktisk får en kos av en overlykkelig liten gutt. Men også disse gangene fortsetter han som oftest med det han holdt på med. Gjerne løpende, leende rundt i gangen, i håp om at jeg skal prøve å fange han. Det hele ender opp med at jeg prøver å ta ulltøy og jakke på en slappfisk, nermere 30 minutter etter at jeg valsa inn døra. Du skjønner, det finnes faktisk ikke noe her i verden som er mer morsomt enn å gjøre seg helt slapp i kroppen, når mamma sier; stå på beina dine så jeg får kledd på deg!!
Men hva annet kan jeg gjøre, enn å se komikken i det hele..? Gutten, som den samme mårran, ikke ville i barnehagen, vil nå ikke hjem fra barnehagen.. Lederen på avdelinga hans, sa noe til meg som gjorde godt å høre: Han er nok like lykkelig overalt, så lenge du er tilstede. Han spør etter deg flere ganger om dagen, og er overlykkelig når du kommer. :)

Men så har vi også de dagene (som jeg nevnte på begynnelsen) han blir så sinna at han bøyer seg feil vei.. Der er det ingen komikk å se. Da er det bare å kle på så godt det lar seg gjøre, ta ungen under armen, og strene avgårde. Sånn sett så er det godt å ha en halvtimes gåtur hjem for å roe seg ned på. Både for han og meg.

Jeg føler for å 'avslutte' med noe litt hyggeligere... Det var en av dagene i forrige uke, jeg husker ikke helt hvilken. Da kom Nathaniel løpende mot meg, og kastet seg rundt halsen på meg når jeg kom for å hente han.. :) (Velger å ikke ødelegge med å fortelle, at rett etterpå løp han rundt i gangen å lo leeenge, og ville ikke hjem(men det valgte jeg da altså IKKE å si, så det veit dere ikke)).

Da jeg leste bloggen til en i klassa mi, så blei jeg litt inspirert til å lage lister... Så jeg tenkte jeg skulle prøve..



Hvordan holde seg rolig når ungen ikke vil hjem:

1. Tell til 113. Noe mindre enn det funker ikke. Pluss at det er et praktisk nummer å stoppe på, hvis du er som meg å sier siste tallet høyt.. :P
2. Prøv å le litt. Selv om det så absolutt ikke er no å le av.
3. Lat som om du går hjem uten ungen. Flere av foreldrene som benytter seg av denne. Det dumme er at Nathaniel synes ofte at det høres helt greit ut å være igjen i barnehagen aleine.
4. Spis en is. Eller kjøl deg ned på andre måter. Benytt gjerne snøen, eller nermeste fryser.
5. Ta deg en lur. Småbarnsforeldre er ganske flinke til å stjele en 5 minutters her og der. Og i en situasjon som denne, er det ofte et absolutt must.


Jeg har desverre ikke fler tips å komme med, men jeg er så absolutt mer enn åpen for forslag!!!!
Til dere som ikke har barn, eller barn som ikke har begynt i barnehage enda, vil jeg bare si: Ta det helt med ro! For det første så er det fler gleder enn sorger med barnehagebarn. Og for det andre, så er muligheten for at dette kun rammer meg, relativt stor..

Hei og hopp. Og som en vis bloggskriver sa før meg: Ha en Gla'natt. :)

God påske! ;)

Det har nå gått noen måneder inn i skoleåret, vi er faktisk snart halvveis til ende.. :( Jeg har iallefall begynt klassekameratene mine å kjenne. Noen bedre enn andre, men det er jo bare sånn det er. Men jeg har ingen vanskeligheter for å si at alle er utrolig bra mennesker. Og da mener jeg ALLE. Jeg kjenner meg så velkommen, og så hjemme.

Men jeg må også si at jeg har møtt min egen humor litt i døra det halvåret her.. Og vil derfor gjerne si unnskyld, for vitser som har blitt dratt på bekostning av andre. Jeg veit nå hvor lett det er å treffe spikeren på hodet, uten hverken å vite det eller mene noe med det. Håper jeg ikke har såret noen, men sjangsen for at jeg har det er nok stor. Dere skal bare vite at det ikke har vært min hensikt. Jeg legger meg flat, og jobber på spreng med omprogramering...

Jeg har forresten en veldig positiv nyhet.. Jeg er gravid. Neida.. Huff. Jeg kan vel egentlig ikke tulle med det lenger jeg, har blitt litt farlig farvann for meg.. Nyheten er at jeg har slutta å røyke, igjen. :) Den 20. oktober tok jeg mitt siste trekk. Eller, det var vel egentlig så langt på natt at jeg må si 21. oktober. Men anyway, sick stick is gone for good!! Jeg kan telle gangene jeg har vært virkelig røyksugen, på to fingre. Jeg får ikke engang lyst på røyk når jeg står med andre som røyker. Skal ærlig inrømme at jeg er litt småstolt av meg selv. Hadde egentlig ikke helt trua på at jeg skulle klare mer enn ei uke eller noe.. :)

Sånn bortsett fra dette, så er jeg fortsatt ganske sliten og trøtt. Mye på grunn av at jeg fortsatt legger meg litt seint (til tross for at jeg har satt vekk tv'n, og datan er ikke på langt nær like spennende lenger), men også fordi jeg sliter med å be om hjelp når jeg trenger det. Er fortsatt 'lille Iris som fikser alt', borsett fra at jeg faktisk ikke gjør det.. Men dette er da også noe jeg jobber med. Hehe... Hadde satt veldig pris på om dere, mine søsken i troen (må sies med 'karismatisk' pinsepastor stemme), ville sendt opp en bønn i ny og ne. :)

Savner dere der hjemme!!!! Ha en Gla'natt!! :)

Datanerd jeg? Neppe!

Det er helt utrolig hvor lite det egentlig går ann å vite om pc, internett osv. Ja, generelt hele den tekniske verden har gått meg hus forbi. Uten at jeg kan skryte av å trekke så veldig på åra til og med. Nå skal det sies at foreldrene mine skaffet seg vel ikke data og internett, før etter jeg hadde flytta ut. Men jeg trodde virkelig jeg hadde plukket opp noe andre steder. Den gang ei...
Min kjære bror derimot, er selvlært, og veit mer enn de fleste. Så jeg veit jo hvor de små datagrå med mitt navn på, har havnet. De er i trygge hender(hode)..

For bare få dager siden, snakket jeg med kjære Sverre bror om akkurat dette. Hans mindre databegavede søss trenger sårt litt hjelp. Jeg veit omtrent hvor jeg slår på pc'n, men til og med dette kan ta sin tid. Av og til sitter jeg i flere dager og trykker, trykker, trykker, og trykker, uten at noe skjer. Ok, greit, så er det ikke fullt så ille, men noen dataekspert er jeg ikke.
Kanskje jeg burde ta et datakurs. For å gjøre som Sverre, er ikke noe for meg. Jeg er altfor uheldig, klønete, og konstant redd for å ødelegge noe. Nå skal det jo også sies, at jeg har ikke egen pc, bare låner broder'n sin bærbare.. Så det er kjedelig om jeg skulle komme til å ødelegge den, mer enn den allerede er ødelagt.

Men da veit dere det iallefall, at jeg er ikke, har aldri vært, og kommer mest sannsynlig aldri til å bli no datanerd. En trøst, og en plage.