Bitter Sweet Spring Time

Været de siste dagene har brakt med seg løfter om at en varmere årstid er på vei. Men samme hvor mye jeg elsker sol og varme, så ønsker en stor del av hjertet mitt at sommeren aldri kommer. For i år så betyr sommertid for meg, først og fremst flytting.. Jeg må veldig ofte minne meg selv på hvorfor jeg flytter, for dette er noe jeg virkelig ikke har lyst til. Av en eller annen grunn har jeg lært meg å like "stor"byen i løpet av de snart 2 årene vi har bodd her. Det at vi bosatte oss så landlig til som vi gjorde har sikkert en god del med det å gjøre, for å bo midt i gryta hadde jeg aldri klart. Her oppe har vi skogen rett utafor døra (bokstavlig talt), flotte turstier, og bogstadvannet å bade i om sommeren. Det blir trist å flytte fra et så flott sted, men dette er alikevel ting vi kan finne andre steder også, så det er et tap jeg kan leve med. Jeg kan til og med leve med å ikke lenger få jobbe med de menneskene jeg jobber med. Selv om dette er mennesker som har gjort hverdagen i en trasig jobb, utholdelig, faktisk i den grad at jeg har begynt å like den jobben jeg for litt siden hatet mer enn noe annet. Å ta Nathaniel ut av en trygg og god barnehage, der han har fått seg gode venner og er trygg på og glad i de voksene, blir fryktelig tungt, men jeg vet at han fort vil få nye venner. Selvfølgelig så vil han savne det han har nå, men han er 4 år, han er sterk og han gleder seg til å flytte nærmere mommo, bestefar, tante og onkel. Det er det å flytte fra alle menneskene jeg har blitt så glad i, som har betydd så utrolig mye for meg i de prosessene jeg har vært i både på og etter FBO. Disse fantastiske menneskene som har delt livene sine med meg, og som har fått meg til å klare å stole på andre igjen, og på meg selv.. Hvordan skal jeg klare å flytte fra de? Ja, jeg vil jo fortsatt komme ofte på besøk, for jeg flytter ikke så langt. Men det å ikke kunne se dem like ofte, ikke kunne stille opp med en gang om de trenger meg, ikke kunne gå på kafè midt i uka, få plutselig besøk på en mandag, spise middag med dem midt i uka.. Det er jo disse små tingene som gir den virkelige lykken her i livet.

Nå skal ikke jeg overdramatisere situasjonen, for som sagt så flytter jeg ikke lenger unna enn at ett og annet helgebesøk kan ordnes. Og jeg har noen minst like gode venner hjemme, men det er noe spesielt med de jeg deler det viktigeste i livet med, trua mi... Kristene venner har jeg noen av hjemme og, men i Oslo har jeg ikke stort annet.. Og de vet ting om meg som ingen andre vet, de er vennene mine fordi de har valgt det, ikke fordi ungdomsmiljøet i menigheten er så lite.. Nå sier jeg ikke at det kun er derfor jeg har kristene venner hjemme, langt ifra. De er en gjeng med helt enestående mennesker, og ikke noe av dette er vondt ment mot noen av dere der hjemme, for dere skal vite at jeg savner dere alle utrolig mye, og er veldig glad i dere. Kristen og ikke-kristen, jente og gutt, jeger og dyreverner (;p) Det er dere som gjør at jeg vet at dette skal gå bra. Det blir vanskelig, vanskelig å face den lille byen og den dumme fortiden, men med dere (og fluktmuligheter til Oslo) så går det nok.
Det er verre med muligheten for å finne ett bra kristent mannebein... ;) Men, kanskje jeg er heldig å finner en her i Staden før jeg flytter oppover.. Ikke det at jeg alt har en i kikkerten som jeg gjerne vil bli kjent med altså. Eller...? ;P

Surrete overtrøtt Iris sender Blessings & Løøv!