Med hjertet i hånden.

I en alder av 25 år og med 5 1/2 år som alenemor bak meg, har jeg kommet til det punktet at jeg ønsker å finne meg en å dele livet med. Men den tragiske sannheten er at jeg ikke tør å satse. Ikke bare på grunn av at jeg er redd for å bli avvist, men også på grunn av at det ikke lenger bare er mitt eget hjerte jeg satser, men Nath's også.

Mer eller mindre med viten og vilje har jeg plassert meg på utsiden av butikkvinduet. For redd til å gå inn, det koster for mye. En ting er at mitt eget hjerte står i fare for å bli knust, det kan jeg saktens leve med. Værre er det med Nath, som i flere år har hatt "en pappa" øverst på ønskelista. Situasjoner der dette har blitt pinlig ytret (pinlig for meg og det uheldige offeret) kan nevnes i fleng. En av disse mange hendelsene skiller seg imidlertid ut ifra de andre:

Jeg husker ikke nøyaktig når det var, men det var rundt juletider
i 2008. Det var seint på eftan og poden og jeg satt på t-banen på
vei hjem til Røa. (Vi bodde i Oslo på den tiden) Rett over
midtgangen for oss og vendt mot oss, satt det en liten spjæling
som knapt nok var gammel nok til å bære gardeuniformen sin.
Gutten (mitt skjønne avkom, ikke gardehvalpen) var sliten etter
en lang dag, og satt og svevde mellom drømmeland og virkelig-
heten, i en overraskende stille men full t-banevogn. Et av de
fantastiske "hylene" fra de gode gamle røde vognene gjorde med
ett gutten lys våken. Forfjamset tittet han litt rundt seg, før han
utbrøt med overdreven høy røst: Mamma! En SÅNN pappa
ønsker jeg meg til jul! Den lubne lille fingeren var rettet mot
gardegutten på den andre siden av midtgangen, som for
anledningen var tomatrød i toppen. Hele seansen hadde vakt
latter og småprat blandt medpassasjerene, noe som ikke gjorde
situasjonen noe mer spiselig hverken for hr. Gardegutt eller meg.
De to eldre damene bak meg hadde iallefall et noe uvanlig
gaveønske å prate om resten av turen, mens jeg selv brukte de
resterende 15 min. av turen på å forklare Nath hvorfor han ikke
kunne få en pappa i julegave.

Nå er det ikke slik at jeg ikke ønsker å gi Nath en pappa, for all del, men for å sitere Jude Law i The Holiday, (fritt oversatt fra hukommelsen) så er det nok en mulighet for at jeg er redd for hvordan et annet menneske (les: en mann) kan påvirke det jeg og Nath har sammen, og hvordan vi kommer oss fra en dag til den neste. Vi har våre faste rutiner og holdepunkter som får dagene til å fungere, men det ville absolutt ikke være umulig å gjøre plass for en voksen til, av det mannlige kjønn. Det jeg er redd for er hva som vil skje dersom det skulle skjære seg. Spør du meg så er det vanskelig nok å skulle forklare for Nath hvorfor den biologiske faren hans ikke ville ha noe med oss å gjøre, uten at han skal føle seg avvist og tro at det er han det er no galt med. Så hva gjør jeg da hvis det kommer en til som stikker?

...

Her stopper jeg meg selv før jeg blir ennå mer personlig og utleverer hjertet mitt i det offentlige rom. Jeg konkluderer med at jeg kommer nok aldri til å tørre å ta initiativet når det kommer til kjærligheten, men jeg gir det til Gud (iallefall forsøker) og lar det som skjer, skje. Og mens jeg venter på ei hand å holde i, så nyter jeg det faktum at livet er nå, og Nath er det beste som noensinne har hendt meg. :D