En fars kjærlighetsbrev

                                Mitt barn


Du vet kanskje ikke hvem jeg er, men jeg vet alt om deg              Salme 139, 1
Jeg vet når du sitter og når du står oppreist                                    Salme 139, 2
Til og med hvert hårstrå på ditt hode vet jeg om                            Matt 10, 29-31
for du ble skapt i mitt bilde                                                               1 Mos 1, 27
I meg lever du, beveger du deg og er til                                           Apgj 17, 28
Jeg kjente deg allerede før du ble unnfanget                                    Jeremia 1, 4-5
Jeg bestemte deg da jeg planla skapelsen                                         Ef 1, 11-12
Du var ikke en feiltagelse                                                                   Salme 139, 15
Jeg fastsatte den eksakte tid for din fødsel,
og hvor du skulle bo                                                                           Apgj 17, 26
Du er skremmende og vidunderlig skapt                                          Salme 139, 14
Jeg vevde deg sammen i din mors mave                                          Salme 139, 13
Og jeg dro deg fram den dagen du ble født                                       Salme 71, 6
Jeg har blitt framstilt feil av dem som ikke kjenner meg                Joh 8, 41-44
Jeg er ikke langt borte fra deg, eller sint,
jeg er sann kjærlighet                                                                         1 Joh 4, 16
Og det er mitt dypeste ønske å gi deg min kjærlighet                      1 Joh 3, 7
Rett og slett fordi du er mitt barn, og jeg din Far                             1 Joh 3, 1
Jeg tilbyr deg mer enn din jordiske far noen gang 
har kunnet tilby                                                                                  Matt 7, 11
For jeg er den perfekte Far                                                                 Matt 5, 48
Hver god gave som du mottar, kommer fra min hånd                    Jakob 1, 17
for jeg er din forsørger og den som møter alle dine behov               Matt 6, 31-33
Min plan for din framtid har alltid vært fylt med håp!                     Jeremia 29, 11
fordi jeg elsker deg med en evig kjærlighet                                        Jeremia 31, 3
Mine tanker for deg er like talløse som
sandkornene på stranden                                                                    Salme 139, 17-18
Jeg vil aldri slutte med å gjøre godt mot deg                                     Jeremia 32, 40
for du er min verdifulle eiendom                                                        2 Mos 19, 5
og jeg vil vise deg store og vidunderlige ting                                      Jeremia 3, 33
Dersom du søker meg av hele ditt hjerte, 
vil du finne meg                                                                                   3 Mos 4, 29
Jeg er i stand til å gjøre mer for deg 
enn du kan forstå                                                                                  Ef 3, 20
Jeg er også den Far som trøster deg 
under alle dine problemer                                                                     2 Kor 13, 4
Når du har hjertesorg, er jeg nær deg                                                  Salme 34, 18
Som en hyrde bærer sine lam, har jeg båret deg 
nær til mitt hjerte                                                                                   Jeremia 40, 11
Jeg er din Far, og jeg elsker deg slik jeg 
elsker min sønn Jesus                                                                            Joh 17, 23
Han kom for å demonstrere at jeg er for deg, 
ikke imot deg                                                                                         Rom 8, 31
Jesus døde slik at du og jeg kunne forsones                                         2 Kor 5, 18-19
Hans død var det ultimate uttrykk for min 
kjærlighet til deg                                                                                    1 Joh 4, 10
Jeg ga opp det jeg elsket, for å prøve 
å få DIN kjærlighet                                                                                Rom 8, 32
Dersom du mottar min sønn Jesus som gave, 
da mottar du meg                                                                                  1 Joh 2, 23
Og ingenting vil noen gang skille deg fra 
min kjærlighet igjen                                                                               Rom 8, 38-39
Mitt spørsmål er; vil du være mitt barn                                                Joh 1, 12-13
Jeg venter på deg                                                                                   Luk 15, 11-32




Hvis du stusser litt over at 21 bibelvers (bibelhenvisningen til siste linje) sammenfattes med "jeg venter på deg", kan jeg fortelle at det er lignelsen om den bortkomne sønnen.
Ønsker du å slå opp disse bibelversene, min ikke har bibel, kan du finne de på http://www.bibel.no/

Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Nå som min kjære Facebook profil har tatt selvmord, kan jeg bruke av min "facebooktid" (som det pinlig nok ble litt mye av etter at jeg ble arbeidsledig) til å skrive blogg. Tanken var da å skive litt om dagens nedturer og oppturer også, ikke bare dype og personlige tanker, meninger og følelser. ;P

I dag brukte Nath og jeg godt over en time på veien hjem fra barnehagen, jeg tror faktisk det ble så mye som 1 1/2 time. Dette er en strekning jeg alene bruker maks 15 min. på når jeg går vanlig, men godt over 1 time er da altså ikke uvanlig for en utslitt barnehagegutt på vei hjem. Mye av denne tiden går med til å sette seg ned å surve, for så å reise seg opp, gå to skritt kun for å sette seg ned igjen. (Om de to skrittene han forflytter seg er fremover eller bakover, varierer alt etter hvilket humør han er i ved den aktuelle forflyttingen..) Heldigvis så blir det også en del leking på turen. Og andre ganger (som i dag) blir jeg bedt om å gå i forveien, slik at han kan gå litt alene og føle seg som en stor gutt. Det skal sies at dette da foregår på den delen av hjemveien der det ikke er bilvei, for dere som ble litt engstelige av forrige setning. Han gir meg da streng beskjed om at jeg skal gå slik at han ikke ser meg, før han begynner å gå. Og siden han ikke sier noe om at jeg ikke skal kunne se han, passer jeg godt på å alltid ha oversikt over hvor han er. Engstelig småbarnsmor som jeg er. Om han er sur og grinete før denne lille soloturen, slik han var i dag, så blir han alltid i godt humør etter å ha gått litt alene. Resten av ferden bestod av fantastisk leking i form av bær-baseball, mamma-karusell, hide and seek og til slutt en butikktur som desverre har for vane å snu humøret igjen. Nath kan ikke få blader, leker og godteri hver gan vi er i butikken, samme hvor høyt jeg elsker han (eller kanskje nettopp fordi jeg elsker han), men dette har han litt vanskelig å forstå. Så butikkturer er som regel en lang og smertefull opplevelse, som ender opp med at jeg må streve litt for å få han i godt nok humør til at vi kommer oss hjem før melka blir like sur som gutten. Dette er heldigvis ikke et problem på vinteren, da det er kaldere ute enn i kjøleskapet.

Vel hjemme (etter ca 1 1/2 time) er klokka blitt 17:40. Middags kveldsen blir laget i hui og hast mens krabaten finner fram en film han vil se. Vi (det vil si; jeg) har bestemt at tv-kanaler ikke hører hjemme hos oss før Nath er skolegutt, så onsdager, fredager og lørdager er filmkveld. Jeg har erfart at det er lettere å få slått av når filmen er ferdig enn å få slått av når det kommer et nytt program etter det som akkurat var.. Så for husefreden valgte jeg å la mitt kjære kveldsselskap fare like ved juletider i 2008. Det går ikke alltid like smertefritt for seg, men som oftest så er han inneforstått med at; en film, and that's it. I dag gikk det veldig greit, og etter tannpuss, vask og dagens lille fotbad, hadde vi normal leggetid innenfor rekkevidde. Etter å ha ligget i sengen å pratet litt om dagen, så betror lillegutt seg til meg: Mamma, en av guttene i barnehagen sa at vi skulle ta på tissen til hverandre i dag. Han fortalte meg så hvor ekkelt han syntes det var at han hadde sagt noe slik, og at han ikke ville i barnehagen i morgen. Jeg prøvde å trøste skatten min som best jeg kunne, og forsikret han om at det var bra han ikke lot noen gjøre noe mot han som han ikke ville. Skal bli spennende å se hvordan det blir "behandlet" i barnehagen etter at jeg har tatt det opp på foreldresamtalen i morra.. Dersom det skjer flere ganger så blir jeg jo nødt til å ta det opp med foreldrene til han gutten det gjelder, selv. Synes hele greia er veldig ekkel, og synes veldig synd på Nath som tok det så tungt. Samtidig så kan jeg ikke hjelpe for at jeg blir litt bekymra for han gutten.. Hva er det som ligger bak? Håper det er noe han har sett eller hørt, og ikke noe han har opplevd selv.

Vel, etter den samtalen så la Nath seg ned for å sove. Det vil si, jeg trodde han la seg ned for å sove. Så fort jeg var kommet ned hørte jeg tass tass tass fra oppe på rommet hans, etterfulgt av: Mamma, jeg vil ikke sove for jeg er ikke trøtt. Jeg er tørst, jeg vil leke, jeg er redd, jeg er varm, nei kald... Etter å ha sjekket at ikke noe av dette egentlig stemte, gav jeg han beskjed om å legge seg igjen, og at jeg ikke kom til å svare neste gang siden han skulle sove. Dette ble, som normalt, etterfulgt av kraftig ommøblering på rommet samt en hurtiggravd tunell til Kina, før han sovnet på vei ned på puta.

Nå sitter jeg her å hører på naboens black metal, ispedd de mest grusomme vræl av beboerne selv. Dagens kveldsbønn er atter en gang: Nye naboer i 3g takk, AMEN!

Med hjertet i hånden.

I en alder av 25 år og med 5 1/2 år som alenemor bak meg, har jeg kommet til det punktet at jeg ønsker å finne meg en å dele livet med. Men den tragiske sannheten er at jeg ikke tør å satse. Ikke bare på grunn av at jeg er redd for å bli avvist, men også på grunn av at det ikke lenger bare er mitt eget hjerte jeg satser, men Nath's også.

Mer eller mindre med viten og vilje har jeg plassert meg på utsiden av butikkvinduet. For redd til å gå inn, det koster for mye. En ting er at mitt eget hjerte står i fare for å bli knust, det kan jeg saktens leve med. Værre er det med Nath, som i flere år har hatt "en pappa" øverst på ønskelista. Situasjoner der dette har blitt pinlig ytret (pinlig for meg og det uheldige offeret) kan nevnes i fleng. En av disse mange hendelsene skiller seg imidlertid ut ifra de andre:

Jeg husker ikke nøyaktig når det var, men det var rundt juletider
i 2008. Det var seint på eftan og poden og jeg satt på t-banen på
vei hjem til Røa. (Vi bodde i Oslo på den tiden) Rett over
midtgangen for oss og vendt mot oss, satt det en liten spjæling
som knapt nok var gammel nok til å bære gardeuniformen sin.
Gutten (mitt skjønne avkom, ikke gardehvalpen) var sliten etter
en lang dag, og satt og svevde mellom drømmeland og virkelig-
heten, i en overraskende stille men full t-banevogn. Et av de
fantastiske "hylene" fra de gode gamle røde vognene gjorde med
ett gutten lys våken. Forfjamset tittet han litt rundt seg, før han
utbrøt med overdreven høy røst: Mamma! En SÅNN pappa
ønsker jeg meg til jul! Den lubne lille fingeren var rettet mot
gardegutten på den andre siden av midtgangen, som for
anledningen var tomatrød i toppen. Hele seansen hadde vakt
latter og småprat blandt medpassasjerene, noe som ikke gjorde
situasjonen noe mer spiselig hverken for hr. Gardegutt eller meg.
De to eldre damene bak meg hadde iallefall et noe uvanlig
gaveønske å prate om resten av turen, mens jeg selv brukte de
resterende 15 min. av turen på å forklare Nath hvorfor han ikke
kunne få en pappa i julegave.

Nå er det ikke slik at jeg ikke ønsker å gi Nath en pappa, for all del, men for å sitere Jude Law i The Holiday, (fritt oversatt fra hukommelsen) så er det nok en mulighet for at jeg er redd for hvordan et annet menneske (les: en mann) kan påvirke det jeg og Nath har sammen, og hvordan vi kommer oss fra en dag til den neste. Vi har våre faste rutiner og holdepunkter som får dagene til å fungere, men det ville absolutt ikke være umulig å gjøre plass for en voksen til, av det mannlige kjønn. Det jeg er redd for er hva som vil skje dersom det skulle skjære seg. Spør du meg så er det vanskelig nok å skulle forklare for Nath hvorfor den biologiske faren hans ikke ville ha noe med oss å gjøre, uten at han skal føle seg avvist og tro at det er han det er no galt med. Så hva gjør jeg da hvis det kommer en til som stikker?

...

Her stopper jeg meg selv før jeg blir ennå mer personlig og utleverer hjertet mitt i det offentlige rom. Jeg konkluderer med at jeg kommer nok aldri til å tørre å ta initiativet når det kommer til kjærligheten, men jeg gir det til Gud (iallefall forsøker) og lar det som skjer, skje. Og mens jeg venter på ei hand å holde i, så nyter jeg det faktum at livet er nå, og Nath er det beste som noensinne har hendt meg. :D

Bitter Sweet Spring Time

Været de siste dagene har brakt med seg løfter om at en varmere årstid er på vei. Men samme hvor mye jeg elsker sol og varme, så ønsker en stor del av hjertet mitt at sommeren aldri kommer. For i år så betyr sommertid for meg, først og fremst flytting.. Jeg må veldig ofte minne meg selv på hvorfor jeg flytter, for dette er noe jeg virkelig ikke har lyst til. Av en eller annen grunn har jeg lært meg å like "stor"byen i løpet av de snart 2 årene vi har bodd her. Det at vi bosatte oss så landlig til som vi gjorde har sikkert en god del med det å gjøre, for å bo midt i gryta hadde jeg aldri klart. Her oppe har vi skogen rett utafor døra (bokstavlig talt), flotte turstier, og bogstadvannet å bade i om sommeren. Det blir trist å flytte fra et så flott sted, men dette er alikevel ting vi kan finne andre steder også, så det er et tap jeg kan leve med. Jeg kan til og med leve med å ikke lenger få jobbe med de menneskene jeg jobber med. Selv om dette er mennesker som har gjort hverdagen i en trasig jobb, utholdelig, faktisk i den grad at jeg har begynt å like den jobben jeg for litt siden hatet mer enn noe annet. Å ta Nathaniel ut av en trygg og god barnehage, der han har fått seg gode venner og er trygg på og glad i de voksene, blir fryktelig tungt, men jeg vet at han fort vil få nye venner. Selvfølgelig så vil han savne det han har nå, men han er 4 år, han er sterk og han gleder seg til å flytte nærmere mommo, bestefar, tante og onkel. Det er det å flytte fra alle menneskene jeg har blitt så glad i, som har betydd så utrolig mye for meg i de prosessene jeg har vært i både på og etter FBO. Disse fantastiske menneskene som har delt livene sine med meg, og som har fått meg til å klare å stole på andre igjen, og på meg selv.. Hvordan skal jeg klare å flytte fra de? Ja, jeg vil jo fortsatt komme ofte på besøk, for jeg flytter ikke så langt. Men det å ikke kunne se dem like ofte, ikke kunne stille opp med en gang om de trenger meg, ikke kunne gå på kafè midt i uka, få plutselig besøk på en mandag, spise middag med dem midt i uka.. Det er jo disse små tingene som gir den virkelige lykken her i livet.

Nå skal ikke jeg overdramatisere situasjonen, for som sagt så flytter jeg ikke lenger unna enn at ett og annet helgebesøk kan ordnes. Og jeg har noen minst like gode venner hjemme, men det er noe spesielt med de jeg deler det viktigeste i livet med, trua mi... Kristene venner har jeg noen av hjemme og, men i Oslo har jeg ikke stort annet.. Og de vet ting om meg som ingen andre vet, de er vennene mine fordi de har valgt det, ikke fordi ungdomsmiljøet i menigheten er så lite.. Nå sier jeg ikke at det kun er derfor jeg har kristene venner hjemme, langt ifra. De er en gjeng med helt enestående mennesker, og ikke noe av dette er vondt ment mot noen av dere der hjemme, for dere skal vite at jeg savner dere alle utrolig mye, og er veldig glad i dere. Kristen og ikke-kristen, jente og gutt, jeger og dyreverner (;p) Det er dere som gjør at jeg vet at dette skal gå bra. Det blir vanskelig, vanskelig å face den lille byen og den dumme fortiden, men med dere (og fluktmuligheter til Oslo) så går det nok.
Det er verre med muligheten for å finne ett bra kristent mannebein... ;) Men, kanskje jeg er heldig å finner en her i Staden før jeg flytter oppover.. Ikke det at jeg alt har en i kikkerten som jeg gjerne vil bli kjent med altså. Eller...? ;P

Surrete overtrøtt Iris sender Blessings & Løøv!

ZzzZzzZzz

Da er det akkurat en uke siden jeg sist blogget, så da er det vel på tide med en oppdatering... ;P
Som dere sikkert har forstått for lenge siden, så er ikke bloggen det første jeg kaster meg over når jeg endelig får "fri". Etter en lang dag, når hjerneaktiviteten ikke akkurat er på topp, så er det greit å holde seg til de enkle aktivitetene. ZzzZzzZzz...

"Spider land"

Folk flest tenker gjerne på jordhytter med verken innlagt vann eller strøm, skumle dyr og innfødte monstre (les: edderkopper og malariamygg) ett eller annet sted langt ute i bushen i Afrika når de hører ordet misjonær. Iallefall så gjorde jeg det da jeg var yngre. Jeg trodde til og med at misjonærer var kjedelige mennesker som levde kjedelige og noe ensformige liv, langt unna all form for sivilisasjon og vestlige bekvemmeligheter. Aldri her i verden om jeg skulle bli misjonær! Jeg skulle bli interiørarkitekt. Skape meg et navn og tjene masse penger. Bo i et land med ufarlige edderkopper.. (For det skal sies at min frykt for edderkopper er hinsides latterlig)

Så feil kan man altså ta!

I 2002 var jeg med min kjære bestefar og jobben hans på en hjelpesending til Litauen og Latvia. Vi leverte klær, leker og penger til forskjellige barnehjem og gatebarnsentre. Og det var vel da at drømmen om å kunne holde på med den typen arbeid ble født. Vi var på barnehjem for barn som tidligere (og i en viss grad, fortsatt) var usynlige og offentlig uønskede barn. Barnehjemmene var bygget langt inni skogen i ingenmannsland, slik at barna ikke skulle bli sett og hørt. Jeg så, hørte og opplevde mye på den turen, som i stor grad endret måten jeg så på livet på. Men at jeg skulle kunne leve mitt liv for andre var da ikke mulig? Hva hadde vel jeg å bidra med? Så i mange år ble det med den lille drømmen, og jeg slo meg til ro med at det var da i det minste en fin drøm å ha, om ikke annet..
Helt fram til jeg begynte på FBO i fjor, så var dette en jobb og et liv som det var bra at Gud hadde utrustet andre for. Men mye skjedde med meg i løpet av det året på FBO. Tanken på å reise fra alle kjente og kjære her hjemme i trygge norge, var en skummel og litt uønsket tanke. På begynnelsen av året ba jeg mye over det, før jeg bestemte meg for å gi det til Gud. Slutte å tenke på det, og heller konsentrere meg om den fantastiske undervisningen. Og for en periode så tenkte jeg ikke på det i det heletatt. Det var som om det aldri hadde eksistert slike tanker eller drømmer i mitt "uskyldige" lille hode. Men da vi (FBO gjengen) kom hjem fra våre to uker med luksus-misjonær-liv på Filippinene, var det ingen tvil lenger. Det var dette jeg skulle gjøre med livet mitt. Hvor, når eller med hvem vet jeg ikke enda, men jeg vet at når tiden er inne så sender Gud meg til det stedet som trenger meg og mitt gatebarnsenter mest.

Så, tilbake til hele det derre hvordan og hvor en er misjonær greiene... Når man skal åpne gatebarnsenter, så er ikke nødvendigvis "O store no man's land bushen" det best egnede stedet.
Til dere, mine kjære bekymrede venner og familiemedlemmer, vil jeg derfor si at dere kan ta det helt med ro. Edderkopper finnes det over alt, men jeg har ingen planer om å flytte frivillig til edderkoppenes naturlige jaktmarker. For hvor er vel logikken i det? Når jeg ikke engang klarer å overvinne frykten over mamma og pappa sin kjeller... Sist jeg var der nede trengte jeg hjelp til å komme meg opp igjen, da jeg, etter et møte med selveste King Kopp, sto stiv av skrekk. Nå er dette vel og merke flere år siden, og jeg har tatt en og annen edderkopp av dage etter den tid. Men jeg får fortsatt pustebesvær og hjerteklapp hver gang en av disse blodtørstige monstrene sniker seg innenfor min intimgrense. En ting er å ha en av de norske, heller ufarlige typene som knasker på en. Det kan jeg overleve, men når det kommer en mystisk fremmed "bushman" å setter tenna i deg, så kan du jo faktisk risikere å stryke med på ordentlig.
Så i første omgang lar jeg spiderland (les: bushen, eller visa versa) være i fred og ro, og finner meg et like bra misjonsmål av en litt mer sivilisert standard. Nå er det ikke først og fremst på grunn av edderkopper at jeg ikke vil langt ut i bushen, for vi har jo alt blitt enige om at disse åttebente skapningene finnes i alle kriker og kroker. Jeg trur bare rett og slett ikke at det er ødemarka som roper på meg... Jeg utelukker heller ikke det å reise til Afrika, for det finnes jo både små og store byer der som desverre flyter over av gatebarn. Men som sagt, om jeg ender opp i Japan, Kenya, Filippinene, Sør-Afrika, Litauen, eller et annet sted, vet jeg ikke i skrivende stund.

Men jeg lover dere at så fort jeg vet hvor jeg havner, så skal jeg gi beskjed.
Untill then, God bless!

Barnehageliv...

Jadda... Det var den barnehagen til Nathaniel da.. Trur jeg har litt problemer med den egentlig. Men jeg kan vel forsåvidt si at heldigvis er problemet 'positivt'.. I den grad jeg kan kalle en heitrandes forb... unge, positivt. (vel og merke ikke sinna hver dag) Han vil altså ikke hjem når jeg kommer å henter han!! Godt at han trives altså, det står ikke på det, men han kunne kanskje ha trivdes litt mindre..? Ikke mye, men bare nok til at det gikk ann å få han med hjem, uten å (av og til, men alikevel for ofte) sitte igjen med følelsen av å ha knust yndlingsleiken rett for øya på'n. Har ikke problemer med å stå i bru han, bare han blir sinna nok.

Vanligvis går hentinga slik: Jeg kommer inn døra, og finner vanligvis en storfornøyd unge som er midt i noe. Han ser meg, (dette er en gutt som kan det å styre sin begeistring) sier av og til et halvbegeistra; mamma, for så å fortsette med det han holdt på med. Men som oftest så kommer han også bort til meg for å vise meg noe, for så å begynne med noe annet. Tia går, og de andre som blir henta, møter foreldra sine med stor begeistring og varme klemmer. Men jeg får ikke klem. Vel, hender av og til at jeg får en av søte lille Elin, men også her kan Nathaniel det med å styre seg. Han er en 'behersket ung mann'.. Det blir derfor satt veeeldig pris på de gangene jeg faktisk får en kos av en overlykkelig liten gutt. Men også disse gangene fortsetter han som oftest med det han holdt på med. Gjerne løpende, leende rundt i gangen, i håp om at jeg skal prøve å fange han. Det hele ender opp med at jeg prøver å ta ulltøy og jakke på en slappfisk, nermere 30 minutter etter at jeg valsa inn døra. Du skjønner, det finnes faktisk ikke noe her i verden som er mer morsomt enn å gjøre seg helt slapp i kroppen, når mamma sier; stå på beina dine så jeg får kledd på deg!!
Men hva annet kan jeg gjøre, enn å se komikken i det hele..? Gutten, som den samme mårran, ikke ville i barnehagen, vil nå ikke hjem fra barnehagen.. Lederen på avdelinga hans, sa noe til meg som gjorde godt å høre: Han er nok like lykkelig overalt, så lenge du er tilstede. Han spør etter deg flere ganger om dagen, og er overlykkelig når du kommer. :)

Men så har vi også de dagene (som jeg nevnte på begynnelsen) han blir så sinna at han bøyer seg feil vei.. Der er det ingen komikk å se. Da er det bare å kle på så godt det lar seg gjøre, ta ungen under armen, og strene avgårde. Sånn sett så er det godt å ha en halvtimes gåtur hjem for å roe seg ned på. Både for han og meg.

Jeg føler for å 'avslutte' med noe litt hyggeligere... Det var en av dagene i forrige uke, jeg husker ikke helt hvilken. Da kom Nathaniel løpende mot meg, og kastet seg rundt halsen på meg når jeg kom for å hente han.. :) (Velger å ikke ødelegge med å fortelle, at rett etterpå løp han rundt i gangen å lo leeenge, og ville ikke hjem(men det valgte jeg da altså IKKE å si, så det veit dere ikke)).

Da jeg leste bloggen til en i klassa mi, så blei jeg litt inspirert til å lage lister... Så jeg tenkte jeg skulle prøve..



Hvordan holde seg rolig når ungen ikke vil hjem:

1. Tell til 113. Noe mindre enn det funker ikke. Pluss at det er et praktisk nummer å stoppe på, hvis du er som meg å sier siste tallet høyt.. :P
2. Prøv å le litt. Selv om det så absolutt ikke er no å le av.
3. Lat som om du går hjem uten ungen. Flere av foreldrene som benytter seg av denne. Det dumme er at Nathaniel synes ofte at det høres helt greit ut å være igjen i barnehagen aleine.
4. Spis en is. Eller kjøl deg ned på andre måter. Benytt gjerne snøen, eller nermeste fryser.
5. Ta deg en lur. Småbarnsforeldre er ganske flinke til å stjele en 5 minutters her og der. Og i en situasjon som denne, er det ofte et absolutt must.


Jeg har desverre ikke fler tips å komme med, men jeg er så absolutt mer enn åpen for forslag!!!!
Til dere som ikke har barn, eller barn som ikke har begynt i barnehage enda, vil jeg bare si: Ta det helt med ro! For det første så er det fler gleder enn sorger med barnehagebarn. Og for det andre, så er muligheten for at dette kun rammer meg, relativt stor..

Hei og hopp. Og som en vis bloggskriver sa før meg: Ha en Gla'natt. :)